Forsida
Temaer
Sjangere
Minner fra krigen
Tema: Diverse; sjanger: Artikler
Skrevet av Stig Magnus Halvorsen den 14. juni 2008 kl 15:18:49; Kommentarer: 1
Til minne om Hovard Magnus Halvorsen (21.12.1935 - 12.08.2005)
Dette er teksten min farfar skrev da han fortsatt var i live. Teksten skildrer hvordan barndommen kunne være under Tysklands okkupasjon av Norge. Hovard var veldig ung da hendelsene skjedde, og teksten ble skrevet mange år etter hans barndom. At han husket dette så godt, viser kun hvor stor innvirkning hendelsene hadde på hans liv, og andre barn som levde på den tiden. Teksten fikk jeg utlevert for flere år siden, men det var da jeg arvet hans datamaskin at jeg fikk tak i kildefilen. Nå publiserer jeg den for å minne min dypt savnede farfar.
Jeg var knapt 4 ½ år da krigen kom til Norge. Det eneste jeg husker fra den første tiden var panikkdagen den 10. april. Det gikk rykter om at Oslo skulle bombes av engelskmennene, og nesten alle som bodde i indre Oslo flyktet over hals og hode ut av byen. Vi bodde på Korsvoll (Aker dengang) som nærmest var å betrakte som landet. Mange flyktet derfor ikke lengre enn dit. Jeg husker litt vagt at både i stua og på kjøkkenet var det fullt av fremmende mennesker som lå på flatseng på golvet. Jeg husker også at vi på sommeren en gang måtte innlevere radioapparatet (som vi aldri så noe mere til).
Det var stadig frykt for bombeangrep fra de alliertes side. Vi ble strengt passet på av politiet at blendingsgardinene var ordentlig på plass. Vi fikk innredet et tilfluktsrom i kjelleren med sandsekker foran kjellervinduene og installert vedovn da krigsvinterne var svært kalde. Rett som det var ble vi vekket opp om nettene av luftvernsirenene og måtte komme oss ned i kjelleren. Vi bodde ikke så langt fra Korsvolltoppen der tyskerne hadde et av sine største kanonbatterier. Vi barna skalv av redsel når skytingen var på sitt verste. Heldigvis var det ikke så mange bombeangrep, jeg kan selv bare huske da Victoria-terasse ble bombet og det var om dagen. Jeg kan ennå huske et fly som var truffet fløy over Korsvoll med røyk etter halen og inn over Nordmarka.
Det ble etter hvert mangel på klær, mat og brensel. I og med at vi bodde i et villastrøk med ganske stor hage ble det til at vi dyrket noe mat selv. Gressplener ble spadd opp og det ble i hovedsak dyrket poteter, kålrot og gulrøtter, da dette kunne oppbevares i kjelleren til langt ut på vinteren. Noe frukt og bær hadde vi også. Blåbærene fikk ikke stå i fred i skogen som nå og vi var ofte i «krig» med «bykjerringene» som kom og forsynte seg med de bærene som vi mente var våre. Vi dro også på tur inn i Nordmarka på telttur i helgene for å plukke bær. Sommeren 1942 ble jeg med pappa til Svendsenga ved «Stilla», Akerselva for å hente våre to første kaniner. Min søster og jeg ble svært glade i disse og var nærmest utrøstelige når disse ble slaktet. Etter hvert fikk vi mange kaniner og forstod at disse også skulle bli mat. Høner hadde vi i kjelleren og det ble bygget et lite grisehus der vi hadde en gris sammen med min onkel. Det var ille når grisene skulle slaktes, de skrek jo så fælt. Men etter den var slaktet måtte vi hjelpe til med røre rundt i blodet. Alt på grisen måtte tas vare på og brukes.
Klær var det også lite av og gamle klær ble sprettet opp, vrengt og sydd om på nytt. Helst var det oss ungene som fikk omsydd klær etter foreldrene. Nesten alle varene vi skulle kjøpe var rasjonerte og vi måtte levere merker når vi var ute og handlet. Det var den gang liten forskjell på folk i klesveien. De som hadde nok penger kunne få kjøpt noe på svartebørs, men stort sett var alle like. Ikke så mye merkeplagg dengang, alle gikk med en lapp både her og der. Men mødrene satte sin ære i at klærne skulle være hele og rene. Vi hadde ikke vaskemaskin da og alle klærne ble kokt i bryggerpanna og vasket i bryggerhuset, men det var også mangel på ved. Vinteren 1944/45 husker jeg spesielt. Russiske krigsfanger var utkommandert til å hugge i skogen utenfor der vi bodde. Faren til en kamerat av meg laget kjelker til oss begge av noen gamle ski. Vi slet hver ledige stund så lenge hogsten varte, med å sanke kvist og topper fra grantrærne som kunne brukes som brensel under bryggepanna. Det var et tungt arbeid. Snøen var dyp og kunne enkelte steder nå oss helt til livet. Selv om vi selv ikke hadde så mye mat hendte det at vi fikk smuglet noen brødskiver til russerne, spesielt godt mottatt ble en eske heimavla tobakk. Som takk fikk vi fiske- og fuglefigurer som russerne hadde skåret ut av trevirket.
Jeg begynte på Tåsen skole i 1942, men i 1944 ble skolen okkupert av tyskerne. Den første tiden hadde vi ingen skolelokaler og hadde en kortere tid omgangsskole hjemme hos hverandre. Men etter hvert fikk de tre yngste klassetrinn innredet klasserom på Bakkehaugen hovedgård (de eldre klassetrinn ble sendt til Blindern). Vår klasse holdt til i et ominnredet fjøs. Stua som engang var bebodd av Hans Nilsen Hauge, ble også tatt i bruk. Alle klasserommene var vedfyrte. Ofte var en klassekamerat og jeg tidlig ute og hjalp til med å kjøre veden på en kjelke til de enkelte skolebygninger. Der fyrte vi opp i klasserommene før de andre kom på skolen.
Etter hvert fikk vi svenskesuppe og tran på skolen. Alle hadde med seg en «håndarbeidspose» med en seikakeboks og skje.
Etter krigen flyttet vi tilbake til Tåsen.
Om sommeren ferierte vi som oftest hos pappas familie i Svelvik, men sommeren 1943 var pappa og jeg på ferie på Liggeren i Nordmarka hvor vi hadde noen uforglemmelige fisketurer (senere har det kommet fram at pappa lå i dekning for tyskerne og at jeg var med som skalkeskjul). Tidlig om morgenen den 31.08.1943 ble vi vekket av et forferdelig bråk. Det ble sparket hull i ytterdøra og flere skrek på tysk. Det var Gestapo som kom på besøk. Min onkel som bodde i 1. etasje låste opp, og noen tyskere stormet opp trappa til annen etasje med våpen i hånd. Pappa ble tvunget opp mot veggen i kjøkkenet med armene i været og en maskinpistol i ryggen. Mamma, min søster og jeg ble jaget ned til min onkel og tante. Da vi kom ned så vi at også min onkel og en bror av min tante sto opp langs veggen med armene i været, passet på av en tysker med pistol. Etter et par timer med ransaking fra loft til kjeller så vi fra vinduet at pappa ble kjørt bort i en bil. Det var siste gangen vi så ham. Ca 2 måneder senere ble vi vekket av to av pappas onkler som kunne fortelle at de hadde lest i dagens avis at pappa var dømt til døden og skutt.
I desember 1943 ble jeg operert på Wergelandsveiens klinikk ved Slottsparken. Jeg skulle vært sendt ut av sykehuset lørdag den 19, men på grunn av feber måtte jeg bli over helgen. Søndag den 20. smalt det. Mamma og noen i familien hadde vært på besøk i visittiden for å gratulere med 8 årsdagen. Ikke lenge etter visittiden under middagen kom et stort smell, det virket som om jorda hevet seg og opp kom et stort flammehav. Middagstallerkenen for ut på gulvet. Alle vinduer, og alt som var av glass ble knust. Selv om jeg hadde gips på begge beina måtte jeg på egenhånd komme meg ned i kjelleren. Der satt vi til langt på kvelden og det var stadige eksplosjoner. Ingen visste noe og alle trodde det var engelskmennene som bombet Oslo. Senere viste det seg at en ammunisjonsbåt i Filipstad hadde eksplodert. Ut på kvelden ble jeg kjørt hjem av sivilforsvaret. Selv om jeg var svært redd ble jeg litt stolt da jeg fikk låne hjelmen til en av de fra sivilforsvaret.
I 1944 kom jeg med i Tåsen guttekorps. Vi øvet i noen lokaler over Tåsen S.lag. Lang vei, over 3 km å gå for å komme på øvelse, og det var skummelt å gå på veien om kvelden vinterstid uten gatebelysning. Veien hjem gikk forbi Tåsentoppen der tyskerne holdt til, og det hendte vi ble anropt og stoppet.
Tyskerne holdt enkelte ganger øvelser i boligområdet på Korsvoll og det hendte at vi ble vekket at de lå ved hushjørnene og skjøt på hverandre. Riktignok med løsammunisjon (trepropper). Noen ganger fant vi hele patroner. De litt eldre gutta tok ut kruttet og blandet dette med svovel. Blandingen ble dyttet ned i en stabbursnøkkel, deretter en spiker festet til en hyssing og ble smelt av ved at spikeren ble slengt mot en vegg. Det gikk som oftest bra, men noen mistet en finger eller fler.
Vi hadde kanskje ikke så mange lekemuligheter som nå, men vi hadde ballspill, hinket paradis og hoppet tau. Det var populært å vippe pinne, en lek som synes å ha blitt helt glemt. Om sommeren laget vi indianerlandsbyer med barhytter, og var det fint vær var vi på «Stilla» (badeplass ved Akerselva) hvor vi badet, spilte kort (spardam). Brødskiver og saft hadde vi med oss. Ellers fulgte vi med når de store gutta kastet på stikka, eller kappet land.
Om vinteren var vi ofte på ski. Vi bygget oss mindre hoppbaker og slalomløype.
Den 7. mai 1945 skulle kameraten min og jeg på korpsøvelse. Men da vi kom på øvelsen fikk vi beskjed om at denne var avlyst; Det var fred (tyskernes kapitulasjon skjedde først dagen etter, 8. mai)! På veien hjem ble de første flaggene heist. Hjemme fant vi fram våre egne flagg, vi hadde jo gått illegale 17. mai tog hvert år under krigen, riktignok ute på en skogsvei og inne blant husene. En nabo hadde fått gjemt bort sitt radioapparat. Alle i nabolaget samlet seg der og min bestemor laget en stor bolle med eggedosis. Den første fredsfest av mange, men med et stort savn.
- Morfar