Forsida
Temaer
Sjangere
mp3 skader musikken din
Tema: Programvare; sjanger: Meninger
Skrevet av Andreas Nordal den 22. november 2009 kl 01:00:48; Kommentarer: 4
Dette skjer med musikken din når du lagrer den som mp3: Forskyvning fra starten og pause i overgangen mellom sangene. Det er lett å se og lett å høre!
Ryktene skal ha det til at det i praksis er vanskelig å høre kvalitetsforringelsen som oppstår når man lagrer lyd i mp3-formatet. De som mener dette har tydeligvis ikke tatt i betraktning mp3-formatets akilleshæl. Hvis du tester dette selv, tror jeg du vil være enig med meg i at man skal være 100% døv for å ikke høre forskjellen. Jeg forutsetter da at mp3-dekoderen ikke prøver å maskere problemet ved å mikse overgangene sammen.
Slik testet jeg
- Kjøpte Goliath 12 på CD.
- Rippet hvert spor av CD-en til FLAC.
- Hentet ut slutten av spor 8 (Rank1 - It's up to you) og starten av spor 9 (Thrillseekers - Synaesthesia) med Audacity og lagret som 8.wav og 9.wav.
lame -b 128 -f 8.wav -o 8.mp3 lame -b 128 -f 9.wav -o 9.mp3 oggenc -q -1 8.wav -o 8.ogg oggenc -q -1 9.wav -o 9.ogg
- Satte sammen 8.wav og 9.wav i Audacity. I et nytt stereospor under satte jeg sammen 8.mp3 og 9.mp3. Etikettesporet nederst markerer hvor mp3-filene skjøtes sammen. Skjermbildet ser du til høyre.
- Zoomet inn på overgangen mellom 8.wav og 9.wav og Tok skjermbilde. Gjorde det samme med 8.ogg og 9.ogg. Disse skjermbildene la jeg oppå hverandre med det øverste vinduet gjennomsiktig, og tok skjermbildet FLACerBestOgVorbisErLikeBra.png.
Forklaring til bildene
Bildene er skjermskudd fra lydredigeringsprogrammet Audacity, og viser skjøten mellom 2 sanger i forskjellige lydformater. All lyd i denne testen er i stereo, det vil si at hvert par av det som kanskje likner på separate lydspor, egentlig henger sammen som ett stereospor, der øverste spor styrer venstre høyttaler. At de henger sammen er synlig i det høye bildet til høyre (som er snudd på høykant for å få plass). Stereosporet som her var øverst er originalen, mens mp3 var under (nå: venstre).
FLAC er best, men Vorbis like bra
Som bildet nedenfor viser, passer lydbølgene fra slutten av den første sangen sammen med lydbølgene til den neste. Jeg kan forsikre at det også hørtes slik ut, dvs. overgangen var umerkelig. Det gjelder både wav- og ogg-filene. Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg omtaler wav som flac, men wav-filene er bare ekstrakter av flac-filene som jeg rippa. Siden det er kvaliteten vi snakker om, er disse formatene ekvivalente (Wav er ukomprimert og FLAC er en tapsfri kodek). Siden alt stammer fra flac-filene, kan jeg konkludere med at overganger mellom sanger blir perfekt bevart når man ripper en CD til FLAC.
Nærbilde av overgangen, fra øverst til nederst:
Venstre kanal, FLAC
Venstre kanal, Vorbis
Høyre kanal, FLAC
Høyre kanal, Vorbis
Den store overraskelsen var Ogg Vorbis' overlegenhet over mp3. Mens mp3-filene ble kodet med 128 kb/s, noe som er ganske typisk, ble ogg-filene kodet med laveste kvalitetsnivå (-1), noe som resulterte i henholdsvis 54,4 og 56,2 kb/s. Ingen ville finne på å kode mp3 med så lav bitrate (bortsett fra youtube tenker jeg), og jeg skal innrømme at kvaliteten ble hørbart dårligere, men like fullt: Ikke en plancktid glipp i overgangen mellom sangene med Ogg Vorbis. Med tanke på at både Vorbis og mp3 bygger på diskret kosinustransformasjon, ble jeg litt overrasket, selv om alle vet at Ogg Vorbis er bedre enn mp3. Uansett er det viktigste for meg å unngå glipp i overgangen mellom sangene. Det er, i motsetning til all annen snikksnakk om lydkvalitet, så påfallende at man skvetter til selv om man ikke hører godt etter eller er i støyende omgivelser.
mp3-formatets akilleshæl
- Tidspunkt for start og slutt er udefinert
- Pre-ekko og post-ekko skaper grums henholdsvis på starten og slutten. Dette skyldes at komprimeringsalgoritmen, diskret kosinustransformasjon, ikke takler skarpe kontraster. Det er også derfor skarpe kontraster i et JPG-bilde blir grumsete.
Resultatet er at hele lydfila blir lenger enn den skulle vært, og at det er umulig å gjette presist hvor den egentlig skulle ha starta og slutta. Noen dekodere er bedre til å gjette enn andre; det som høres bra ut på musikkspilleprogrammet ditt, er kanskje noe annet for CD-brenneprogrammet for eksempel. Heldigvis for meg, gjettet Audacitys dekoder dårlig nok til at jeg fikk demonstrert fenomenet med disse bildene.
OPPDATERING 13. desember 2009 05:20
Fenomenet har (tydeligvis) ikke noe med bitrate å gjøre: Jeg ville undersøke hvordan mp3 med grisehøy bitrate takler overganger mellom sanger. Bitraten ble dessverre maksimalt 320 kb/s med lame (selv om jeg ba om 1000 kb/s). Den største filstørrelsen lame ville gi meg, fikk jeg med "lame --preset insane". Resultatet ble at med 320 kb/s mp3, fikk pre- og post-ekkoene stort sett så lave amplituder at de ikke syns på bildet (lavere enn et piksel), men like fordømt: Glippen i overgangen har akkurat like lang varighet.
Trykk på bildene nedenfor for å kikke nærmere på saken:
Derfor skal du rippe til FLAC
FLAC er tapsfritt, så ripper du en CD til FLAC, kan du trygt knekke den etterpå. FLAC tar vare på metadata, i motsetning til wav. Hvis tapsfri kompresjon ikke er tingen for deg, husk at alt (unntatt mp2) er bedre enn mp3. Som eksempel har jeg vist at Ogg Vorbis fungerer fortreffelig i overgangen mellom to sanger, mens mp3 er totalt udugelig på dette. Hvis du skulle finne på å brenne en lyd-CD, sørg for å bruke "disc at once"-modus (DAO), og ikke "track at once" (TAO). Det siste fører til 2 sekunders pause mellom hvert spor.
Ring gratis med mobilen
Tema: Programvare; sjanger: Artikler
Skrevet av Stig Magnus Halvorsen den 3. oktober 2009 kl 03:31:48; Kommentarer: 0
Statistikk fra etter lansering av den første iPhone viser at det har vært en liten eksplosjon i bruken av internett på mobiltelefoner. Spesielt nå som de fleste nye telefoner kommer med innebygd WiFi og flere leverandører gir mye eller ubegrenset mobilnett for pengene. Hvorfor ikke da utnytte dette fullt ut? Gjør en det, vil det å ringe og å sende SMS bli nesten eller helt gratis!
Skype er et program som brukes til IP-telefoni og direktemeldinger. Ligner på MSN, men fokuset har ligger på funksjonen om å kunne ringe hverande gratis. Programmet har eksistert for datamaskin siden 2003, men er i senere år også blitt lansert for mobiltelefoner og bærbare håndholdte enheter. Dette i tillegg til å skaffe deg en skypekonto på skype.com er mer eller mindre alt du trenger!
Skype for mobil fungerer på iPhone, telefoner med Windows Mobile, Nokia N800/N810 og PSP. Skype er også til en rekke andre telefoner, sjekk om din telefon kan ha Skype Lite
Det er noen bakdeler med dette. En må installere et ekstra program på mobilen, en må enten ha et internettvennlig abonnement eller være innenfor WiFi-sone og de du vil ringe må også ha skype og være pålogget. Men om dette hadde blitt en standard med tiden, så vil det kun være til gode for almennheten. Det betyr bedre gratis kommunikasjon til folket og at abonnementstilbudene blir betraklige bedre pga konkurranse.
Linux Virtual Server på 1-2-3
Tema: Programvare; sjanger: Artikler
Skrevet av Stig Magnus Halvorsen den 16. mai 2009 kl 19:06:44; Kommentarer: 2
På jobben satt jeg opp en lokal server for noen uker siden. Nylig ble jeg nødt til å konfigurere den for virtuelle servere (flere apachesider på en tjener), da snakka jeg med noen av linuxekspertene på jobben. Og ut i fra det kom jeg opp med denne guiden. Dette har jeg testet på CentOS (lokal jobbserver) og Mandriva (nerdvar). Ser ingen grunn til at det ikke skal virke på andre linuxdistribusjoner, dog muligens andre mappebaner.
Først må du logge inn som root, enten via et grafisk miljø eller shell. Deretter må du navigere deg til mappen /etc/httpd/conf.d. Her må vi lage en ny tekstfil. Denne kun av sikkerhetsårsaker, og siden apache lister de virtuelle tjenerene alfabetisk MÅ denne være først. Derfor lagrer vi denne som 01.conf. Den må inneholde:
# Set up empty virtual host so that original content doesn't change NameVirtualHost *:80 <VirtualHost *:80> </VirtualHost>
Som sagt er sikkerhet grunnen til denne filen må eksistere. Hvis ikke vil alle filene i root-mappa bli lista om en forsøker å koble til en virtuell server som ikke eksisterer på tjeneren. Navnet 01 er viktig for at den skal leses først av de virtuelle tjenerne. Apache fungerer slik at den velger den første tilgjengelige virtuelle tjeneren om man prøver å koble til en ikke-eksisterende virtuell server. Det denne filen gjør er istede å vise webroot (/var/www/html).
Så kan vi sette opp våre virtuelle servere som individuelle .conf-filer i samme mappe. Slik kan feks. example.com.conf se ut:
LogFormat "%h %v %u %t \"%r\" %>s %b \"%{Referer}i\" \"%{User-Agent}i\" \"%{Cookie}i\""
<VirtualHost *:80>
ServerName www.example.com
ServerAlias example.com vvv.example.com
DocumentRoot /home/user/html
ErrorLog logs/examplecom-error_log
CustomLog logs/examplecom-access_log
<Directory /home/user/html>
Options FollowSymLinks -Indexes
AllowOverride None
Order allow,deny
Allow from all
</Directory>
</VirtualHost>
DocumentRoot og Directory må selvfølgelig være den samme mappen. Det første den gjør er å definere den virtuelle tjeneren for å så sette konfigruasjonen. Dette blir mappen det virtuelle domenet linker til (webrootmappen). Linje 1, 8 og 9 er for at feilmeldingen skal logges i en individuel fil for den virtuelle tjeneren. Disse kan tas bort om en ønsker at feilmeldingene skal logges i den vanlige errorloggen.
Etter de forskjellige .conf-filene er lagret må vi restarte apache. For å sjekke at det ikke er noen feil i conf-filene kan en kjøre /etc/init.d/httpd configtest først. Deretter er det bare å kjøpe domenet example.com og linke det til din servers ip-adresse. Det er viktig at domenet er det samme som i conf-fila. En kan også teste det fra en maskin ved å endre hosts-fila. I Windows XP finner du den her: C:/WINDOWS/system32/drivers/etc. La den se ca. slik ut:
127.0.0.1 localhost <serverip> example.com www.example.com
Lagre fila, omstart nettleseren og skriv inn example.com i adressefeltet. Og that's it! Denne hostsfila kan være morsom å bruke for å feks. lure venner til å tro at sider som feks. Facebook er blitt hacka ved å sette IPen til feks. Nerdvar ;).
Lykke til!
Varm anbefaling
Tema: Programvare; sjanger: Meninger
Skrevet av Andreas Nordal den 9. desember 2008 kl 22:11:07; Kommentarer: 0
Hvilket dataprogram er det som lar deg reise hvor som helst i hele universet? Som simulerer universet i sanntid, fortid og framtid med realistiske 3D-modeller som er til å ta på? Og som attpåtil er fri (som fuglen) programvare med åpen kildekode. Celestia er obligatorisk for alle som er interessert i vårt kjære verdensrom. Det fungerer på Windows, Linux og Mac. Derimot er det en fordel å ha fungerende grafikkakselerasjon.
Vitenskap
Noe av det mest spennende med Celestia er at det inneholder ganske mye relativt ny kunnskap, som er litt på grensen av hva vi vet i dag. At det inneholder flere eksoplaneter enn våre 8 solsystem-planeter, sier vel litt. Når det er noe som mangler, og man ikke finner det blant de 15 gigabytene med tillegg som lastes ned separat, så er det sannsynligvis fordi vi vet for lite om det. Stjernene i Celestia er hentet fra Hipparcos-katalogen, som inneholder ca 120 000 stjerner. Denne katalogen er den eneste i sitt slag fordi avstandene til stjernene er målt brukbart nøyaktig. Hipparcos var en europeisk satellitt som målte avstanden til stjerner mellom 1989 og 1993 ved hjelp av parallaksemetoden. Dessverre kunne bare stjerner innenfor 16 000 lysår måles nøyaktig nok til å bli tatt med. Siden melkeveien er 100 000 lysår i diameter skulle man ofte ønske seg mer, men bevares, det er nok av plass i vårt nabolag av melkeveien.
Utfordringer
Å navigere i tre dimensjoner kan være utfordrende nok, særlig når man ikke er kjent med hvor stjernene ligger i forhold til hverandre. Det er flere måter å «jukse» på, for eksempel å velge et objekt og så trykke g (gå til) eller f (følg). Man velger et objekt ved å klikke på det eller å trykke enter, skrive navnet og trykke enter igjen. Hvis man derimot skal styre manuelt, bruker man a (akselerer) og s (stopp), svinger med piltastene og snur seg med musa. Akselerasjonen er som på en logaritmisk skala, så fart er ikke noe problem. Litt av moroa er at på avstand blir objektene først mindre, så mørkere og til slutt borte. Man kan øke og minske sikten med [ og ], men det er juks. Siden sola ikke er spesielt stor, er det veldig vanskelig å finne veien hjem uten å jukse hvis man kommer bort fra solsystemet. Det krever trening! Bare for å skryte vil jeg nevne at jeg har klart det fra 97,5 millioner lysår unna, mye lenger enn melkeveien er synlig fra.
Spektakulært
Vårt eget solsystem er naturligvis mest spektakulært. Surf på ringene til Saturn for eksempel. Hvis man ser nøye etter, skjønner man at Cassini har tatt til dels svært gode bilder av mange Saturn-måner, for eksempel Enceladus. Astroider med sære former blir man ikke lei av. Se om du kan finne den eneste asteroiden med måne. Det er selvfølgelig også gøy å finne eksotiske solsystemer. Bemerkelsesverdig mange av våre nærmeste stjerner er dobbeltstjerner. Prøv å finne solsystemet med 5 stjerner og se dem gå i bane rundt hverandre ved å skru opp tidshastigheten. Jeg skal innrømme at jeg tok i bruk Wikipedia for å finne solsystemet med 4 planeter. De fleste oppdagede eksoplaneter er gasskjemper større en Jupiter, se om du kan finne steinplaneten (som er litt omstridt fordi det også kan være en gassplanet). Sære solsystemer og små stjerner finner man bare i nærheten av sola. Prøv bare å finne solas nærmeste stjerne Proxima Centauri, den er så latterlig liten. Tilsvarende er de fjerneste stjernene ofte giganter og alltid enslige. Det sier litt om hva vi ikke har oppdaget.
Celestia er under utvikling, og har en hærskare av entusiastiske brukere. Se mer:
Det var jaggu på tide
Tema: Programvare; sjanger: Meninger
Skrevet av Andreas Nordal den 17. november 2008 kl 23:03:30; Kommentarer: 0
I dag slapp Adobe en 64-bitsutgave av Adobe Flash Player. Foreløpig kun for Linux og Solaris, og fortsatt på alfastadiet. Det skjedde ikke en plancktid for tidlig, dette er en bønn som vi Linux-brukere har mast kraftig om de siste 2-3 årene. I denne perioden har mangelen på en 64-bitsutgave vært et gjennomgangstema som har druknet det meste av annen kritikk fra Linux-hold, noe kommentarene på utviklerbloggen, vitner om.
Jeg måtte selvsagt prøve den straks med min Firefox 3.0.2, og kunne konstatere at:
- Lyden virker ikke.
- Jeg fikk spilt en snutt på nrk.no (ikke vanlig nett-TV) og en på youtube.
- Fikk firefox til å krasje da jeg trykka på en film på digi.no
Jeg må innrømme at med de fordommene jeg har opparbeidet meg mot Adobe, kom nyheten som litt av en overraskelse. Senest i går lykkes jeg faktisk i et desperat forsøk på å sette sammen min egen 64-bitsversjon av det fordømte programmet vha elftoc og gcc. Det ble altså et 64-bitsprogram, men det funka selvfølgelig ikke, det skal ikke være så lett. Jeg er glad jeg slipper å tenke på dette mer.
Tro ikke at problemet har vært noen bagatell. For det første kan det være vanskelig nok å få 32-bitsprogrammet til å funke, selv for Linus Thorvalds, jeg har heller ikke klart det. For det andre er det såpass mange internettsider som forventer at man har denne ufrie 32-bits-programvaren, at det ikke er til å stikke under teppet og glemme. Man minnes på det hele tiden og man føler seg enten handikappet eller utstøtt av samfunnet. For det tredje er Adobe Flash Player det siste hinderet for mange Linux-brukere, ikke bare mot bruken av 64-bits-operativsystemer, men også den generelle programvarefriheten som vi Linux-brukere gjerne er tilhengere av (jeg har for eksempel bare 3 ufrie programmer på min bærbare datamaskin, nemlig bios, skjermkortdriver og nå Adobe Flash Player). Selv om det for andre operativsystemer kan være flere grunner til å holde seg til 32 bit en stund til, er det altså ikke det for Linux.
Tro ikke at problemet er løst. Problemet er egentlig at Flash-teknologien er ufri: Bare Adobe kan fikse den, ingen andre er i nærheten av å lage noe kompatibelt, og Adobe vil aldri klare på egenhånd den umulige oppgaven å gjøre den tilgjengelig for alle. Som standard er den altså helt uakseptabel. Like uakseptabelt er det å tvinge/forvente av folk å bruke akkurat Adobes produkt ved å knytte det til egne tjenester. På lang sikt vil bare åpne standarder få markedsaksept. Adobe står bak suksessrike åpne standarder som postscript og PDF, hvis Flash skal nå samme status uten å dø som en flopp, finnes det bare én vei å gå.