Forsida

Temaer

Sjangere

» Arkiv

fsck er farlig

Tema: Programvare; sjanger: Meninger
Skrevet av Andreas Nordal den 7. oktober 2011 kl 18:13:45; Kommentarer: 0

Hvis korrupsjon i filsystemet skyldes maskinvarefeil, så vil fsck gjøre vondt verre. Det er min erfaring etter å ha mista 1,4 TB.

Fsck er programmet som skal «fikse» eventuelle feil i filsystemer, typisk i det man skrur en datamaskin på. Det skumle er at fsck er et idiotisk program som har 0 forutsetning for å gjøre de riktige valgene. Tenk deg et stavekontrollprogram som bare sletter alle setninger som ikke er grammatisk korrekte. Før du slipper fsck løs på livsverket ditt, bør du være sikker på at det er feilfritt...

Jeg har en feil i SATA-koblinga mellom harddsik og hovedkort. Det hjalp ikke et fnugg å ha RAID1, for feilen skjedde selvfølgelig samtidig for koblingene til begge harddsikene, eller mer sannsynlig, at det fins en felles komponent på hovedkortet som kunne svikte. Det er statisk redundans i praksis, det.

Smartctl avslører feilen. Utklipp (min utheving):

ID# ATTRIBUTE_NAME          FLAG     VALUE WORST THRESH TYPE      UPDATED  WHEN_FAILED RAW_VALUE
  1 Raw_Read_Error_Rate     0x002f   200   200   051    Pre-fail  Always       -       0
  3 Spin_Up_Time            0x0027   147   145   021    Pre-fail  Always       -       9633
  4 Start_Stop_Count        0x0032   100   100   000    Old_age   Always       -       32
  5 Reallocated_Sector_Ct   0x0033   200   200   140    Pre-fail  Always       -       0
  7 Seek_Error_Rate         0x002e   200   200   000    Old_age   Always       -       0
  9 Power_On_Hours          0x0032   073   073   000    Old_age   Always       -       19734
 10 Spin_Retry_Count        0x0032   100   253   000    Old_age   Always       -       0
 11 Calibration_Retry_Count 0x0032   100   253   000    Old_age   Always       -       0
 12 Power_Cycle_Count       0x0032   100   100   000    Old_age   Always       -       22
192 Power-Off_Retract_Count 0x0032   200   200   000    Old_age   Always       -       4
193 Load_Cycle_Count        0x0032   200   200   000    Old_age   Always       -       28
194 Temperature_Celsius     0x0022   121   110   000    Old_age   Always       -       31
196 Reallocated_Event_Count 0x0032   200   200   000    Old_age   Always       -       0
197 Current_Pending_Sector  0x0032   200   200   000    Old_age   Always       -       0
198 Offline_Uncorrectable   0x0030   200   200   000    Old_age   Offline      -       0
199 UDMA_CRC_Error_Count    0x0032   200   200   000    Old_age   Always       -       38935
200 Multi_Zone_Error_Rate   0x0008   200   200   000    Old_age   Offline      -       0

Ifølge smartctl er kommunikasjonen med denne harddsiken upålitelig, mens selve harddisken fungerer utmerket. I praksis merkes feilen ved at filene kan være litt forskjellige hver gang, spesielt store filer. Det betyr at dataene kan reddes hvis man kjenner sjekksummen; det er bare å lese dem om igjen til det stemmer. Men tror du fsck leser om igjen når noe ikke stemmer? Etter første runde med fsck fikk jeg ikke engang montert filsystemet.

Hva er verst:

helt tapte data
korrupte data
data som du ikke vet om er korrupt eller ikke

Jeg har stort sett endt opp med det siste. En lærdom er at sjekksummen kan være like verdifull som dataene selv!

Man tror at «maskinvarefeil rammer ikke meg». Enda mindre hadde jeg fantasi til å mistenke denne feilkilden tilfeldigvis midt i en oppgradering av filsystemet fra ext3 til ext4, når det er minst et par andre ting som kan gå galt. Så jeg rapporterte det som en programvarefeil. Der står hendelsesforløpet utførlig beskrevet.

Hele katastrofen hadde vært en bagatell hvis jeg hadde forstått problemet med en gang. Det dummeste jeg kunne gjøre var å følge siste punkt på prosedyren, nemlig fsck. Som med de fleste katastrofer: Det er når man har uhell i uhellet at det går galt. I'm fsck'd.

Ikke partisjoner harddisken

Tema: Programvare; sjanger: Artikler
Skrevet av Andreas Nordal den 5. april 2011 kl 23:10:23; Kommentarer: 0

Hvis man likevel bare skal ha én partisjon på en harddisk, hvorfor ikke gjøre det enkelt?

Bortsett fra operativsystem-partisjonen, som faktisk må være en partisjon (for at BIOS og oppstartlaster skal funke), så er det ikke nødvendig å partisjonere eventuelle andre harddisker i datamaskinen.

Eksempel

I Linux kan man:

mkfs.ext4 /dev/sdd

I stedet for:

mkfs.ext4 /dev/sdd1

Da skriver man i /etc/fstab:

/dev/sdd        /mnt/d  ext4    defaults 1 2

Framfor:

/dev/sdd1       /mnt/d  ext4    defaults 1 2

Dette funker faktisk: Denne nettsiden er lagra på to uformaterte harddisker i raid1.

Forklaring

Mens vanlig prosedyre er å formatere enkelt-partisjoner av harddisken, er det selvsagt også mulig å formatere selve harddisken. Det resulterende filsystemet vil da spenne absolutt hele harddisken, uten plass til partisjonstabell og alt det der.

Fordeler

Unngå problemet med at MBR ikke støtter mer enn 2 TiB. Den gammeldagse partisjonstabellen skaper for tiden krise i harddisk-bransjen.
Unngå «alignment»-problematikk på SSD-enheter. Sektor 0 er det smarteste stedet å starte filsystemet, fordi alle tenkelige blokkstørrelser går opp i 0.

Ulempe

Du skal vite hva du gjør: Ettersom vi avviker fra alle standarder om harddiskpartisjonering, er det du, ikke operativsystemet, som må vite hva du har gjort med harddisken. Ikke forvent noe automatikk. Forvent snarere at et eller annet program får det for seg at harddisken er upartisjonert (som den jo er), og at du i ørska trykker «OK» på å la den «fikse det».

Konklusjon

Skal man først ha en ekstra harddisk, typisk for å få et stort filsystem til ren datalagring, så er man ikke interessert i å partisjonere harddisken i biter. Det er heller ikke vits i å lage den ene partisjonen for BIOS eller oppstartslasterens skyld. Dessuten skaper det bare trøbbel. Teknisk sett er det veldig smart å ikke partisjonere harddisken.

mp3 skader musikken din

Tema: Programvare; sjanger: Meninger
Skrevet av Andreas Nordal den 22. november 2009 kl 01:00:48; Kommentarer: 6

Dette skjer med musikken din når du lagrer den som mp3: Forskyvning fra starten og pause i overgangen mellom sangene. Det er lett å se og lett å høre!

Ryktene skal ha det til at det i praksis er vanskelig å høre kvalitetsforringelsen som oppstår når man lagrer lyd i mp3-formatet. De som mener dette har tydeligvis ikke tatt i betraktning mp3-formatets akilleshæl. Hvis du tester dette selv, tror jeg du vil være enig med meg i at man skal være 100% døv for å ikke høre forskjellen. Jeg forutsetter da at mp3-dekoderen ikke prøver å maskere problemet ved å mikse overgangene sammen.

Slik testet jeg

Kjøpte Goliath 12 på CD.
Rippet hvert spor av CD-en til FLAC.
Hentet ut slutten av spor 8 (Rank1 - It's up to you) og starten av spor 9 (Thrillseekers - Synaesthesia) med Audacity og lagret som 8.wav og 9.wav.

lame -b 128 -f 8.wav -o 8.mp3
lame -b 128 -f 9.wav -o 9.mp3
oggenc -q -1 8.wav -o 8.ogg
oggenc -q -1 9.wav -o 9.ogg

Satte sammen 8.wav og 9.wav i Audacity. I et nytt stereospor under satte jeg sammen 8.mp3 og 9.mp3. Etikettesporet nederst markerer hvor mp3-filene skjøtes sammen. Skjermbildet ser du til høyre.
Zoomet inn på overgangen mellom 8.wav og 9.wav og Tok skjermbilde. Gjorde det samme med 8.ogg og 9.ogg. Disse skjermbildene la jeg oppå hverandre med det øverste vinduet gjennomsiktig, og tok skjermbildet FLACerBestOgVorbisErLikeBra.png.

Forklaring til bildene

Bildene er skjermskudd fra lydredigeringsprogrammet Audacity, og viser skjøten mellom 2 sanger i forskjellige lydformater. All lyd i denne testen er i stereo, det vil si at hvert par av det som kanskje likner på separate lydspor, egentlig henger sammen som ett stereospor, der øverste spor styrer venstre høyttaler. At de henger sammen er synlig i det høye bildet til høyre (som er snudd på høykant for å få plass). Stereosporet som her var øverst er originalen, mens mp3 var under (nå: venstre).

FLAC er best, men Vorbis like bra

Som bildet nedenfor viser, passer lydbølgene fra slutten av den første sangen sammen med lydbølgene til den neste. Jeg kan forsikre at det også hørtes slik ut, dvs. overgangen var umerkelig. Det gjelder både wav- og ogg-filene. Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg omtaler wav som flac, men wav-filene er bare ekstrakter av flac-filene som jeg rippa. Siden det er kvaliteten vi snakker om, er disse formatene ekvivalente (Wav er ukomprimert og FLAC er en tapsfri kodek). Siden alt stammer fra flac-filene, kan jeg konkludere med at overganger mellom sanger blir perfekt bevart når man ripper en CD til FLAC.

overgang mellom 2 sanger, FLAC vs Vorbis

Nærbilde av overgangen, fra øverst til nederst:
Venstre kanal, FLAC
Venstre kanal, Vorbis
Høyre kanal, FLAC
Høyre kanal, Vorbis

Den store overraskelsen var Ogg Vorbis' overlegenhet over mp3. Mens mp3-filene ble kodet med 128 kb/s, noe som er ganske typisk, ble ogg-filene kodet med laveste kvalitetsnivå (-1), noe som resulterte i henholdsvis 54,4 og 56,2 kb/s. Ingen ville finne på å kode mp3 med så lav bitrate (bortsett fra youtube tenker jeg), og jeg skal innrømme at kvaliteten ble hørbart dårligere, men like fullt: Ikke en plancktid glipp i overgangen mellom sangene med Ogg Vorbis. Med tanke på at både Vorbis og mp3 bygger på diskret kosinustransformasjon, ble jeg litt overrasket, selv om alle vet at Ogg Vorbis er bedre enn mp3. Uansett er det viktigste for meg å unngå glipp i overgangen mellom sangene. Det er, i motsetning til all annen snikksnakk om lydkvalitet, så påfallende at man skvetter til selv om man ikke hører godt etter eller er i støyende omgivelser.

mp3-formatets akilleshæl

Tidspunkt for start og slutt er udefinert
Pre-ekko og post-ekko skaper grums henholdsvis på starten og slutten. Dette skyldes at komprimeringsalgoritmen, diskret kosinustransformasjon, ikke takler skarpe kontraster. Det er også derfor skarpe kontraster i et JPG-bilde blir grumsete.

Resultatet er at hele lydfila blir lenger enn den skulle vært, og at det er umulig å gjette presist hvor den egentlig skulle ha starta og slutta. Noen dekodere er bedre til å gjette enn andre; det som høres bra ut på musikkspilleprogrammet ditt, er kanskje noe annet for CD-brenneprogrammet for eksempel. Heldigvis for meg, gjettet Audacitys dekoder dårlig nok til at jeg fikk demonstrert fenomenet med disse bildene.

OPPDATERING 13. desember 2009 05:20
Fenomenet har (tydeligvis) ikke noe med bitrate å gjøre: Jeg ville undersøke hvordan mp3 med grisehøy bitrate takler overganger mellom sanger. Bitraten ble dessverre maksimalt 320 kb/s med lame (selv om jeg ba om 1000 kb/s). Den største filstørrelsen lame ville gi meg, fikk jeg med "lame --preset insane". Resultatet ble at med 320 kb/s mp3, fikk pre- og post-ekkoene stort sett så lave amplituder at de ikke syns på bildet (lavere enn et piksel), men like fordømt: Glippen i overgangen har akkurat like lang varighet.

Trykk på bildene nedenfor for å kikke nærmere på saken:

Derfor skal du rippe til FLAC

FLAC er tapsfritt, så ripper du en CD til FLAC, kan du trygt knekke den etterpå. FLAC tar vare på metadata, i motsetning til wav. Hvis tapsfri kompresjon ikke er tingen for deg, husk at alt (unntatt mp2) er bedre enn mp3. Som eksempel har jeg vist at Ogg Vorbis fungerer fortreffelig i overgangen mellom to sanger, mens mp3 er totalt udugelig på dette. Hvis du skulle finne på å brenne en lyd-CD, sørg for å bruke "disc at once"-modus (DAO), og ikke "track at once" (TAO). Det siste fører til 2 sekunders pause mellom hvert spor.

Ring gratis med mobilen

Tema: Programvare; sjanger: Artikler
Skrevet av Stig Magnus Halvorsen den 3. oktober 2009 kl 03:31:48; Kommentarer: 0

Statistikk fra etter lansering av den første iPhone viser at det har vært en liten eksplosjon i bruken av internett på mobiltelefoner. Spesielt nå som de fleste nye telefoner kommer med innebygd WiFi og flere leverandører gir mye eller ubegrenset mobilnett for pengene. Hvorfor ikke da utnytte dette fullt ut? Gjør en det, vil det å ringe og å sende SMS bli nesten eller helt gratis!

Skype er et program som brukes til IP-telefoni og direktemeldinger. Ligner på MSN, men fokuset har ligger på funksjonen om å kunne ringe hverande gratis. Programmet har eksistert for datamaskin siden 2003, men er i senere år også blitt lansert for mobiltelefoner og bærbare håndholdte enheter. Dette i tillegg til å skaffe deg en skypekonto på skype.com er mer eller mindre alt du trenger!

Skype for mobil fungerer på iPhone, telefoner med Windows Mobile, Nokia N800/N810 og PSP. Skype er også til en rekke andre telefoner, sjekk om din telefon kan ha Skype Lite

Det er noen bakdeler med dette. En må installere et ekstra program på mobilen, en må enten ha et internettvennlig abonnement eller være innenfor WiFi-sone og de du vil ringe må også ha skype og være pålogget. Men om dette hadde blitt en standard med tiden, så vil det kun være til gode for almennheten. Det betyr bedre gratis kommunikasjon til folket og at abonnementstilbudene blir betraklige bedre pga konkurranse.

Subdomene i Apace på 1-2-3

Tema: Programvare; sjanger: Artikler
Skrevet av Stig Magnus Halvorsen den 16. mai 2009 kl 19:06:44; Kommentarer: 2

På jobben satt jeg opp en lokal server for noen uker siden. Nylig ble jeg nødt til å konfigurere den for virtuelle servere (flere apachesider på en tjener), da snakka jeg med noen av linuxekspertene på jobben. Og ut i fra det kom jeg opp med denne guiden. Dette har jeg testet på CentOS (lokal jobbserver) og Mandriva (nerdvar). Ser ingen grunn til at det ikke skal virke på andre linuxdistribusjoner, dog muligens andre mappebaner.

Først må du logge inn som root, enten via et grafisk miljø eller shell. Deretter må du navigere deg til mappen /etc/httpd/conf.d. Her må vi lage en ny tekstfil. Denne kun av sikkerhetsårsaker, og siden apache lister de virtuelle tjenerene alfabetisk MÅ denne være først. Derfor lagrer vi denne som 01.conf. Den må inneholde:

# Set up empty virtual host so that original content doesn't change
NameVirtualHost *:80
<VirtualHost *:80>
</VirtualHost>

Som sagt er sikkerhet grunnen til denne filen må eksistere. Hvis ikke vil alle filene i root-mappa bli lista om en forsøker å koble til en virtuell server som ikke eksisterer på tjeneren. Navnet 01 er viktig for at den skal leses først av de virtuelle tjenerne. Apache fungerer slik at den velger den første tilgjengelige virtuelle tjeneren om man prøver å koble til en ikke-eksisterende virtuell server. Det denne filen gjør er istede å vise webroot (/var/www/html).

Så kan vi sette opp våre virtuelle servere som individuelle .conf-filer i samme mappe. Slik kan feks. example.com.conf se ut:

LogFormat "%h %v %u %t \"%r\" %>s %b \"%{Referer}i\" \"%{User-Agent}i\" \"%{Cookie}i\""

<VirtualHost *:80>
  ServerName www.example.com
  ServerAlias example.com vvv.example.com

  DocumentRoot /home/user/html
  ErrorLog logs/examplecom-error_log
  CustomLog logs/examplecom-access_log

  <Directory /home/user/html>
    Options FollowSymLinks -Indexes
    AllowOverride None

    Order allow,deny
    Allow from all
  </Directory>
</VirtualHost>

DocumentRoot og Directory må selvfølgelig være den samme mappen. Det første den gjør er å definere den virtuelle tjeneren for å så sette konfigruasjonen. Dette blir mappen det virtuelle domenet linker til (webrootmappen). Linje 1, 8 og 9 er for at feilmeldingen skal logges i en individuel fil for den virtuelle tjeneren. Disse kan tas bort om en ønsker at feilmeldingene skal logges i den vanlige errorloggen.

Etter de forskjellige .conf-filene er lagret må vi restarte apache. For å sjekke at det ikke er noen feil i conf-filene kan en kjøre /etc/init.d/httpd configtest først. Deretter er det bare å kjøpe domenet example.com og linke det til din servers ip-adresse. Det er viktig at domenet er det samme som i conf-fila. En kan også teste det fra en maskin ved å endre hosts-fila. I Windows XP finner du den her: C:/WINDOWS/system32/drivers/etc. La den se ca. slik ut:

127.0.0.1   localhost
<serverip>   example.com  www.example.com

Lagre fila, omstart nettleseren og skriv inn example.com i adressefeltet. Og that's it! Denne hostsfila kan være morsom å bruke for å feks. lure venner til å tro at sider som feks. Facebook er blitt hacka ved å sette IPen til feks. Nerdvar ;).
Lykke til!

Varm anbefaling

Tema: Programvare; sjanger: Meninger
Skrevet av Andreas Nordal den 9. desember 2008 kl 22:11:07; Kommentarer: 0

Flere bilder

Hvilket dataprogram er det som lar deg reise hvor som helst i hele universet? Som simulerer universet i sanntid, fortid og framtid med realistiske 3D-modeller som er til å ta på? Og som attpåtil er fri (som fuglen) programvare med åpen kildekode. Celestia er obligatorisk for alle som er interessert i vårt kjære verdensrom. Det fungerer på Windows, Linux og Mac. Derimot er det en fordel å ha fungerende grafikkakselerasjon.

Vitenskap

Noe av det mest spennende med Celestia er at det inneholder ganske mye relativt ny kunnskap, som er litt på grensen av hva vi vet i dag. At det inneholder flere eksoplaneter enn våre 8 solsystem-planeter, sier vel litt. Når det er noe som mangler, og man ikke finner det blant de 15 gigabytene med tillegg som lastes ned separat, så er det sannsynligvis fordi vi vet for lite om det. Stjernene i Celestia er hentet fra Hipparcos-katalogen, som inneholder ca 120 000 stjerner. Denne katalogen er den eneste i sitt slag fordi avstandene til stjernene er målt brukbart nøyaktig. Hipparcos var en europeisk satellitt som målte avstanden til stjerner mellom 1989 og 1993 ved hjelp av parallaksemetoden. Dessverre kunne bare stjerner innenfor 16 000 lysår måles nøyaktig nok til å bli tatt med. Siden melkeveien er 100 000 lysår i diameter skulle man ofte ønske seg mer, men bevares, det er nok av plass i vårt nabolag av melkeveien.

Utfordringer

Å navigere i tre dimensjoner kan være utfordrende nok, særlig når man ikke er kjent med hvor stjernene ligger i forhold til hverandre. Det er flere måter å «jukse» på, for eksempel å velge et objekt og så trykke g (gå til) eller f (følg). Man velger et objekt ved å klikke på det eller å trykke enter, skrive navnet og trykke enter igjen. Hvis man derimot skal styre manuelt, bruker man a (akselerer) og s (stopp), svinger med piltastene og snur seg med musa. Akselerasjonen er som på en logaritmisk skala, så fart er ikke noe problem. Litt av moroa er at på avstand blir objektene først mindre, så mørkere og til slutt borte. Man kan øke og minske sikten med [ og ], men det er juks. Siden sola ikke er spesielt stor, er det veldig vanskelig å finne veien hjem uten å jukse hvis man kommer bort fra solsystemet. Det krever trening! Bare for å skryte vil jeg nevne at jeg har klart det fra 97,5 millioner lysår unna, mye lenger enn melkeveien er synlig fra.

Spektakulært

Vårt eget solsystem er naturligvis mest spektakulært. Surf på ringene til Saturn for eksempel. Hvis man ser nøye etter, skjønner man at Cassini har tatt til dels svært gode bilder av mange Saturn-måner, for eksempel Enceladus. Astroider med sære former blir man ikke lei av. Se om du kan finne den eneste asteroiden med måne. Det er selvfølgelig også gøy å finne eksotiske solsystemer. Bemerkelsesverdig mange av våre nærmeste stjerner er dobbeltstjerner. Prøv å finne solsystemet med 5 stjerner og se dem gå i bane rundt hverandre ved å skru opp tidshastigheten. Jeg skal innrømme at jeg tok i bruk Wikipedia for å finne solsystemet med 4 planeter. De fleste oppdagede eksoplaneter er gasskjemper større en Jupiter, se om du kan finne steinplaneten (som er litt omstridt fordi det også kan være en gassplanet). Sære solsystemer og små stjerner finner man bare i nærheten av sola. Prøv bare å finne solas nærmeste stjerne Proxima Centauri, den er så latterlig liten. Tilsvarende er de fjerneste stjernene ofte giganter og alltid enslige. Det sier litt om hva vi ikke har oppdaget.

Celestia er under utvikling, og har en hærskare av entusiastiske brukere. Se mer:

Det var jaggu på tide

Tema: Programvare; sjanger: Meninger
Skrevet av Andreas Nordal den 17. november 2008 kl 23:03:30; Kommentarer: 0

I dag slapp Adobe en 64-bitsutgave av Adobe Flash Player. Foreløpig kun for Linux og Solaris, og fortsatt på alfastadiet. Det skjedde ikke en plancktid for tidlig, dette er en bønn som vi Linux-brukere har mast kraftig om de siste 2-3 årene. I denne perioden har mangelen på en 64-bitsutgave vært et gjennomgangstema som har druknet det meste av annen kritikk fra Linux-hold, noe kommentarene på utviklerbloggen, vitner om.

Jeg måtte selvsagt prøve den straks med min Firefox 3.0.2, og kunne konstatere at:

Lyden virker ikke.
Jeg fikk spilt en snutt på nrk.no (ikke vanlig nett-TV) og en på youtube.
Fikk firefox til å krasje da jeg trykka på en film på digi.no

Testen ble gjort med Fedora 9 uten nspluginwrapper, og kjernen heter Linux 2.6.26.6-79.fc9.x86_64.

Jeg må innrømme at med de fordommene jeg har opparbeidet meg mot Adobe, kom nyheten som litt av en overraskelse. Senest i går lykkes jeg faktisk i et desperat forsøk på å sette sammen min egen 64-bitsversjon av det fordømte programmet vha elftoc og gcc. Det ble altså et 64-bitsprogram, men det funka selvfølgelig ikke, det skal ikke være så lett. Jeg er glad jeg slipper å tenke på dette mer.

Tro ikke at problemet har vært noen bagatell. For det første kan det være vanskelig nok å få 32-bitsprogrammet til å funke, selv for Linus Thorvalds, jeg har heller ikke klart det. For det andre er det såpass mange internettsider som forventer at man har denne ufrie 32-bits-programvaren, at det ikke er til å stikke under teppet og glemme. Man minnes på det hele tiden og man føler seg enten handikappet eller utstøtt av samfunnet. For det tredje er Adobe Flash Player det siste hinderet for mange Linux-brukere, ikke bare mot bruken av 64-bits-operativsystemer, men også den generelle programvarefriheten som vi Linux-brukere gjerne er tilhengere av (jeg har for eksempel bare 3 ufrie programmer på min bærbare datamaskin, nemlig bios, skjermkortdriver og nå Adobe Flash Player). Selv om det for andre operativsystemer kan være flere grunner til å holde seg til 32 bit en stund til, er det altså ikke det for Linux.

Tro ikke at problemet er løst. Problemet er egentlig at Flash-teknologien er ufri: Bare Adobe kan fikse den, ingen andre er i nærheten av å lage noe kompatibelt, og Adobe vil aldri klare på egenhånd den umulige oppgaven å gjøre den tilgjengelig for alle. Som standard er den altså helt uakseptabel. Like uakseptabelt er det å tvinge/forvente av folk å bruke akkurat Adobes produkt ved å knytte det til egne tjenester. På lang sikt vil bare åpne standarder få markedsaksept. Adobe står bak suksessrike åpne standarder som postscript og PDF, hvis Flash skal nå samme status uten å dø som en flopp, finnes det bare én vei å gå.

Når pakkehåndtereren er for dum

Tema: Programvare; sjanger: Meninger
Skrevet av Andreas Nordal den 6. november 2008 kl 21:00:42; Kommentarer: 0

Pakkehåndterere er noe de aller fleste brukere av Linux må forholde seg til. Disse programmene lever i sin egen verden, som er nokså forskjellig fra den virkelige. Som regel har hver Linux-distribusjon sin egen pakkehåndterer, de fleste er basert på et av 2 pakkeformat: RPM og DEB. Alternativet til å bruke pakkehåndterer er å laste ned og installere ting manuelt. Det er mange grunner til at dette ofte er vanskeligere på Linux enn Windows. Derfor vil man helst bruke pakkehåndtereren, bortsett fra noen ganger når man har helt spesielle normale behov. I praksis er distribusjonene som monoteistiske religioner: "du skal ikke ha andre pakkebrønner enn meg", og pakkehåndterere er som forrige president i USA: "enten er du med oss eller så er du mot oss". Å installere fra andre kilder straffer seg i form av pakkekonflikter. Det er jo ikke uvilje, bare en teknisk utfordring som er problemet. Men når systemet gir opp, og man begynner å lure på hvor dum det går an for en pakkehåndterer å bli, da er det dårlig menneske-maskin-interaksjon at disse programmene ikke gir mulighet for brukeren til å hjelpe, i det minste til å ta riktige beslutninger. For eksempel nytter det ikke å fortelle at en fil faktisk ligger på harddisken hvis pakkedatabasen sier at den ikke gjør det. Med forbehold om at noen pakkehåndterere er smartere enn andre, og at noen kan overstyres mer enn andre, vil jeg påstå at tendensen er representativ for alle pakkehåndterere jeg har prøvd.

Pakkehåndterere tror at:

de vet bedre enn deg.
det er ingen ting du kan bidra med.
du aldri vil installere ting utenom pakkesystemet.
hver eneste avhengighet er like viktig (som at libraw1394 er dødsviktig selv om man aldri bruker firewire).
det er bedre å mislykkes totalt enn å mislykkes delvis.
det er så farlig å overskrive selv uviktige filer (manualsider o.l.).
det er nødvendig å avinstallere tusenvis av pakker som avhenger av den ene pakken man har til hensikt å reinstallere (men som typisk ikke kan reinstalleres på annen måte enn å fjernes og installeres igjen i 2 omganger som i mitt tilfelle).

Problemet mitt

Fedora er heldigvis flinke til å komme med oppdateringer, men de siste ukene har jeg slitt med å installere oppdateringer for KDE 4. Problemet er at kdebase avhenger av fila libraw1394.so.8 som ligger i pakken libraw1394-1.3.0-7.fc9.i386, som ikke kan installeres på grunn av en pakkekonflikt:
package libraw1394-2.0.0-2.fc10.x86_64 (which is newer than libraw1394-1.3.0-7.fc9.i386) is already installed file /usr/share/man/man1/dumpiso.1.gz from install of libraw1394-1.3.0-7.fc9.i386 conflicts with file from package libraw1394-2.0.0-2.fc10.x86_64 file /usr/share/man/man1/sendiso.1.gz from install of libraw1394-1.3.0-7.fc9.i386 conflicts with file from package libraw1394-2.0.0-2.fc10.x86_64 file /usr/share/man/man1/testlibraw.1.gz from install of libraw1394-1.3.0-7.fc9.i386 conflicts with file from package libraw1394-2.0.0-2.fc10.x86_64 file /usr/share/man/man5/isodump.5.gz from install of libraw1394-1.3.0-7.fc9.i386 conflicts with file from package libraw1394-2.0.0-2.fc10.x86_64

Min løsning:

Jeg kunne selvfølgelig avinstallert versjon 2.0.0 av libraw1394 for så å installert versjon 1.3.0 som jeg trengte, men da hadde jeg måttet avinstallere 49 andre pakker som avhenger av dette biblioteket, deriblant KDE, antakelig hundrevis av megabyte med programvare som jeg måtte installert om igjen. Hvis jeg fikk valget mellom det, eller å bare tvinge installasjonen til å overskrive de 4 totalt uviktige manual-filene ovenfor, så hadde jeg så klart valgt det siste. Så dum er jeg ikke, men det er tydeligvis yum (Fedoras ugrafiske pakkehåndterer). Det er ikke noe problem for meg å slette disse filene, men tingen med pakkehåndterere er at det ikke hjelper så lenge det står i databasen at de er installert. Trikset var like enkelt som det var skittent:
rpm -e --justdb --nodeps libraw1394-2.0.0-2.fc10.x86_64

Dette fjerner libraw1394-2.0.0 fra rpm-databasen, slik at de aktuelle filene nå kunne overskrives med libraw1394-1.3.0 i et nytt (og denne gang vellykket) forsøk på å oppdatere KDE. Det er et tankekors at disse systemfilene som liksom var så viktige bare ble overskrevet automatisk uten at jeg fikk vite det en gang nå som de ikke var oppført i rpm-databasen. At de stod i rpm-databasen kommer av at jeg har brukt en rpm-basert pakkehåndterer til å installere dem, det hadde de ikke gjort hvis jeg installerte dem manuelt. Hvem sier at filene til pakkehåndtereren er viktigere enn mine filer?

Firefox: Stopp maset om Flash

Tema: Programvare; sjanger: Meninger
Skrevet av Andreas Nordal den 9. mars 2008 kl 01:44:03; Kommentarer: 0

At det finnes andre mennesker enn Richard Stallman som kunne tenke seg å være foruten Adobe Flash-player en stakket stund, er en selvfølge som utviklerne av Firefox har gitt blanke i. Når man besøker en nettside som krever flash, uten at Flash er installert i Firefox, knirker det seg en irriterende gul linje ned fra toppen av området som siden vises på, som vist i bildet til venstre. Det ser alt annet enn maskinvareakselerert ut, og tar i beste fall et sekund (2,49s på itavisen.no). Normalt er den 35 piksler høy. Jaggu skal hele siden også forskyves nedover i samme hakkete bevegelse, mens den flimrende teksten gjør det vanskelig å lese. Og tror du ikke veien opp igjen er like krøkkete etter at man har krysset den ut?

1: Bli kvitt påminnelser

Hvis du som meg ikke trenger å minnes på hvor inderlig du hater Flash og andre ufrie programtillegg som kreves for å nyte dagens forurensede verdensvev hver bidige gang du besøker en nettavis som ser ut som et lappeteppe av overlappende reklamer (à la vg.no) som skriker etter oppmerksomhet på måter som ikke var mulige før, så skriv "about:config" i adresselinja til Firefox. Der kan du endre masse parametere som har en smule villedende navn. I filterlinja, skriv "plugin.de". Da står du igjen med parameteret "plugin.default_plugin_disabled" som er "true" som standard. Et dobbelklikk vil sette det til "false". Start så Firefox på nytt, og smertene dine vil lindres.

Firefox 4

I Firefox 4 har de heldigvis døpt om "plugin.default_plugin_disabled" til "plugins.hide_infobar_for_missing_plugin". Sett denne til false.

2: Skru skiten av og på

Kanskje har du som meg Flash bare for å se noen få sider som krever det, uten at du vil plage deg og nettleseren din med alt det andre? Skulle du ønske at du kunne installere og avinstallere Flash med et museklikk? Flash i Firefox består av 2 filer, den ene heter flashplayer.xpt, den andre heter libflashplayer.so i Linux og noe så fint som NPSWF32.dll i Windows. Begge ligger plugins-mappa til mozilla. Min erfaring tyder på at Firefox finner og leser sistnevnte fil for hver sidevisning. Dette har jeg bare prøvd på Linux, men hvis man endrer filnavnet, så vil Firefox tro at Flash ikke er installert når neste side skal vises. Endrer man tilbake igjen, funker Flash ved neste sidevisning. På bildet kan man se to merkelige ikoner på gnome-panelet (øverst) til høyre for Firefox-ikonet. Dette er to snarveier jeg har laget meg. Den med sprekken skrur av Flash ved å sende kommandoen "mv /home/nordal/.mozilla/plugins/libflashplayer.so /home/nordal/.mozilla/plugins/libflashplayer.so~", og den med spiralfjær gjør det motsatte.

30 år igjen av unix-tiden

Tema: Programvare; sjanger: Artikler
Skrevet av Andreas Nordal den 19. januar 2008 kl 02:21:00; Kommentarer: 0

I 2038 vil mange av dagens dataprogrammer begynne å telle tiden forfra igjen, fra år 1901. Det siste sekundet definert i unix-tiden er 19. januar 2038 04:14:07 norsk vintertid. Så vil klokkene hoppe tilbake til 13. desember 1901 klokka 21:45:52. Det er allerede et problem at programmer ikke kan håndtere tidspunkter mer enn 30 år fram i tid. Dette gjelder ikke bare programmer på unix; i programmering er unix-tiden standarden over alle tidsstandarder. Heldigvis ligger det an til å omdefinere den etter hvert som 64-bits-prosessorer tar over. Med 64 bit vil den nye unix-tiden romme mer enn 292 milliarder år både forover og bakover.

Les mer: en.wikipedia.org/wiki/Year_2038_problem